Moral uten Gud?

Litt travel i disse dager, men det hindrer meg ikke helt fra å henvise til et spennende bloginnlegg om moral uten Gud, på Den tvilsomme humanist.

Dette er dels en kommentar til hva jeg skrev om "Kjempende humanister?" som dels på sin side var en kommentar til noe annet fra Arnfinn. Og, som jeg påpeker i kommentarfeltet hos den tvilsomme, er det dels en feillesning (eller feilerindring) av meg.

Siden temaet er både spennende og viktig, er det kanskje greit å si litt om det, selv om denne bloggen aldri har vært ment for de utførlige filosofiske debattene. Uansett må jeg akkurat nå dessverre nøye meg med å sitere litt av hva jeg skriver om dette i "Svar skyldig - om nye ateister og New Age", der temaet behandles i kapitlet om Dawkins.

Dawkins har interessante betraktninger om hvordan såkalt ”altruisme” - å opptre ikke-egoistisk, uten gjenytelser - kan oppstå evolusjonært. Det er ikke umulig at slike atferdstrekk kan ha blitt en del av vår biologiske natur. Man kan argumentere for at det i flere situasjoner kan være lønnsomt for individer og arten å opptre altruistisk - selv om man da nok sier at det egentlig er en skjult form for egoisme. Men uansett hvilke forklaringer man måtte finne på hvorfor vi har en tendens til å opptre på den ene eller andre måten, hjelper det oss ikke til å svare på om det er rett eller galt. Har jeg en plikt til å være altruistisk? Og er vi i det rette lunet, kan vi jo også spørre om hvem som eventuelt har gitt meg denne plikten. Det er flott om jeg ikke har en plikt overfor alle mine biologiske tendenser.

Det virker som om Dawkins selv heldigvis ser på moral som mer enn tendenser og kalkyler av hva som ”lønner seg”. Han opptrer som om vi lever i et univers der det faktisk er forskjell på rett og galt. Han er takknemlig for at tidsånden er blitt stadig bedre. Men han problematiserer i liten grad om det kan være noen utfordringer ved å flyte med strømmen. For ser vi på historien, er det atskillig empiri som tyder på at tidsånden kan være farlig å følge.

Spørsmålet er rett og slett om vi lever i et univers der ting bare er, eller om vi lever i et univers som også handler om hvordan ting bør være. Har alt utelukkende naturlige forklaringer, er det ikke mye plass for noen ”bør”, uansett hvor sterkt vi skulle ønske det. Det er ikke enkelt med moralske pekefingre, hvis den til enhver tid gjeldende etikk kun er uttrykk for en foreløpig enighet, konsensus (eller oftere en flertallsavgjørelse) om hvordan samfunn og mellommenneskelige forhold skal fungere akkurat nå.

Men i praksis er det ikke slik moral fungerer, eller kan fungere. Det er heller ikke slik vi opplever moral i vårt indre. For konsensus handler mer om lovverk enn moral. Dawkins krasse angrep på Det gamle testamentet, synes ikke kun å handle om at han selv støtter en annen konsensus. Han mener ikke noe nøytralt om at vi i dag har andre preferanser. Han synes i stedet faktisk å finne det moralsk opprørende og galt. Men det er uklart hvordan han mener vi kan kritisere tidligere tider, uten å vise til en høyere moral som gjelder til alle tider.

Når jeg skriver dette, er det ikke med noen sterk følelse av å sitte på en høyere etisk hest. Mange gode mennesker i de fleste livssyn har høye moralske idealer - og praksis. Det er ingen tvil om at ateister har moral. Og kristen tro handler ikke primært om etikk.

Men når Dawkins i sin kritikk av gudstroende opptrer med en påtagelig mangel på prinsipiell tenkning i moralske spørsmål, koblet med et opplagt sterkt moralsk engasjement, var det ikke til å unngå å ta opp også dette temaet.

Så får vi se om dette kan heve det moralske nivået på denne bloggen.